Min araucanahane Carlo har det største ego jeg nogensinde har set

. Han er ikke engang et år gammel, men er en stolt og egenrådig herre. Flere gange har han været oppe at toppes med min maranhane Jokke, som er dobbelt så stor som Carlo. Ofte har jeg måttet skille dem ad, men nu har Carlo fået taget overhånd!

Når Jokke kommer for tæt på skruer Carlo bissen på, og jagter Jokke, som bliver helt, helt lille bitte og tynd, og spæner alt hvad han kan i den modsatte retning

!!!
I dag har det regnet hele dagen, men maraner og araucanaer har været ude alligevel med fri adgang til hønsehusene, hvis de vil det. Carlo og hans 5 fruer bor i en skurvogn og Jokke, Frede og de andre maraner m.fl. bor i et hønsehus ved siden af. Da jeg skulle se til kyllingerne ved 14 tiden kunne jeg høre Carlo gale, men jeg kunne ikke se ham. Jokke og Frede stod ude i regnen, og hønerne var krøbet i læ under redskabsskuret, som står på pæle. Jeg åbnede døren til maranhuset.... Og næææææ hvor frækt!!! Det står Carlo strunk og stolt og galer fra den øverste siddepind, mens hans damer står rundt om ham. En af dem har tilmed lagt sig mageligt til rette i en redekasse

. Inde i huset går små kyllinger (små Carlo-børn faktisk

), men de var ikke i fare. De høns der bor i maranhuset, og som var derinde, havde det også fint med Carlo. Den ene satte sig oven i købet op på pinden ved siden af ham, og tog en lur.
Hold op hvor han fører sig frem, ham Carlo! Han er en god dreng. Galer ikke meget, er sød og rar, passer sine høns så fint og laver fine kylle-ryllere.

Nu må vi så se om Jokke og Frede får lov til at komme ind i tørvejr til aften

.

